Sykkelens popularitet har øket kraftig de siste tiårene her til lands. Går man noen tiår tilbake så var sykkelen først og fremst et fremkomstmiddel for barn og unge. De voksne foretrakk bilen dersom de ikke benyttet offentlig kommunikasjon og det kom til i veldig stor grad å påvirke utviklingen av infrastrukturen.
Bilen har fått en veldig fremtredende plass til fortrengsel både for syklene og de gående. Gater og veier er ikke utformet eller planlagt for alle de syklistene som nå fortvilet tråkler seg frem mellom gående på den ene siden og kjørende trafikanter på den andre. Resultatet er dels at det har oppstått et konfliktfylt forhold mellom bilister og syklister på den ene siden og syklister og gående på den andre. Meningene er sterke og holdningene er steile. Så betente er disse spørsmålene at det har blitt viktige politiske kampsaker i alle de største byene er i landet. Bare se hvordan de gikk i forrige kommunevalg i Oslo.
For hvor skal syklene ferdes?
Det er slett ikke alltid et opplagt svar på det spørsmålet. De fleste vil nok mene at syklistene skal ferdes i gaten eller på veien der forholdene ikke er lagt spesielt til rette for syklister for eksempel ved hjelp av egne sy
kkelstier. For syklistene er det slett ikke like opplagt. Spesielt ikke på veier der bilene er mange og farten høy. Der er det rett og slett forbundet med så stor fare å sykle at det er vanskelig å kritisere de syklistene som velger fortauene – som de gående vil mene at først og fremst er beregnet på dem.
Løsningen er naturligvis at det legges bedre til rette for syklister ved at det avsettes plass for dem enten i selve kjørebanen eller i form av spesielle sykkelstier. Og det er det som i økende grad er i ferd med skje, men heller ikke dette er uten konfliktstoff. For når man tar deler av det som alltid er blitt sett på som en bilvei og gjør det om til sykkelfelt så innebærer det jo at det blir mindre plass til bilene. Dermed øker faren for både stillestående køer og mer forurensende avgasser. Det er nok ikke på mange områder at uttrykket “til lags åt alle kan ingen gjere” stemmer så bra som akkurat på dette området. Når det er sagt er det nok en fordel om både bilister, syklister og gående forsøker å finne gode løsninger sammen.