De aller fleste her i til lands har lært seg å sykle som barn. De fleste før de begynte på skolen. Man begynte som regel med en trehjulsykkel. Gjennom trehjulsyklene lærte man at det å tråkke på pedaler kunne gi en fart fremover og det å b
evege på rattet kunne bestemme i hvilken retning det skulle bære. Begge deler nyttige innsikter og ferdigheter for den som skal lære seg å sykle. For mestrer man trehjulsykkelen så er det jo stort sett bare det å mestre balansering som er nytt når man tar steget opp til tohjulsykkelen. Ikke det at dette ikke er krevende nok i seg selv, men de aller fleste barn lærer seg kunsten ganske raskt.
Det tryggeste er at man lærer å sykle i nærmiljøet. Og hvem husker ikke den pirrende følelsen – ja euforien – man kjente i hele kroppen da man tok sine første sykkeltramp uten at sykkelen veltet. Og dermed var grunnen lagt for en 
ny epoke i barndommen for plutselig ble aksjonsradiusen en helt annen. Helt sikkert til foreldrenes bekymring ettersom man ikke lenger var like lett å holde oppsikt med, men sikkert også til deres lettelse ettersom unger som sykler ikke er like avhengige av sine foreldre når det gjelder transport til skole eller fritidsaktiviteter.
Man tar egentlig mer eller mindre for gitt at folk kan sykle. At ikke alle kan svømme er noe man har lært seg å akseptere, men det finnes folk som ikke kan sykle virker fjernere. En ting er at man pga alder eller skavanker ikke kan sykle, men at man aldri har lært det virker fjernere. Men faktum er at mange innvandrere – og da i første rekke jenter – aldri har lært seg å sykle rette og slett fordi det er noe man i deres kultur ikke gjør.